The Good the Bad and the Zugly (eller GBZ) var én gang den irriterende løsungen til band som Gluecifer, Turbonegro og Anal Babes, legendene fra punkscenen i Oslo pånittitallet, en tid hvor punk rock handlet om purnihilisme og fandenivoldskhet.

Nå, etter fem studioalbum og et tiår med turnering i Norge og Europa har demiddelaldrende Oslo-punkerne blitt truffet knallhardt av midtlivets misærer på det mest ubarmhjertige vis. Som for alle en gang så hardtslående punkeband skulle man tro at slik lavkonjunktur i rockens navn var ensbetydende med musikalsk impotens, og at de fem medlemmene svant hen til selvmedlidenhet, bleieskift, heteronormativusikkerhet som følge av utflytende kjønnsroller, boliglån og renteøkning, ekteskapsproblemer og tungt kroppslig forfall. Sett bort fra at flere av disse faktisk stemmer, den blåsvarte satiren som har karakterisert bandet fra dets fødsel har om mulig blitt mer spissformulert i takt med den voksende bitterheten som nå rir de fem hemoroide-infiserte Hadelendingene. Tempoet i låtene øker, gitarriffene blir mer insisterende, vokalen mer desperat. Og låttitlene-som etter hvert har blitt GBZs varemerke-de blir bare mer latterlig treffsikre